Brysthelse og stoffskifte

Brystene består av kjertelvev, melkeganger, fettvev, bindevev, blodårer og nerver.

Kjertelvevet inneholder små strukturer som kan produsere melk etter fødsel. Melken transporteres gjennom melkeganger mot brystvorten.

Brystenes størrelse og form påvirkes blant annet av mengden fettvev, bindevev og kjertelvev. Sammensetningen varierer gjennom livet.

Brystvevet påvirkes av hormoner, særlig østrogen og progesteron. Derfor kan brystene endre størrelse, ømhet og fasthet gjennom menstruasjonssyklusen.

Gjennom syklusen varierer hormonpåvirkningen på brystvevet. Dette kan gi midlertidige endringer i kjertelvev og væskeinnhold.

Noen opplever at brystene blir ømme, hovne eller mer følsomme før menstruasjonen.

Sykliske brystsmerter er ofte godartede. Ved nye, vedvarende eller tydelig lokaliserte plager bør årsaken likevel vurderes.

En ny kul i brystet eller armhulen bør undersøkes av lege.

Andre symptomer som bør vurderes, er ny inndragning av hud eller brystvorte, blodig væske fra brystvorten, vedvarende hudforandringer eller tydelig endring i brystets form.

De fleste brystkuler er ikke kreft. En ny kul kan for eksempel skyldes en cyste eller en godartet vevsforandring.

Symptomene alene kan likevel ikke avgjøre årsaken. Derfor kan klinisk undersøkelse, ultralyd, mammografi eller vevsprøve være aktuelt.

Bestill legetime ved en ny, uforklarlig forandring, også om du er ung eller nylig har vært til mammografi. Legen vurderer behovet for videre undersøkelser og oppfølging. En bestemt syklusdag eller neste screeninginvitasjon skal ikke styre når du tar kontakt.

Brystkreft kan også ramme yngre kvinner. I en kohortstudie med 585 kvinner som var 40 år eller yngre ved diagnosen, oppga 80 prosent at de selv først hadde oppdaget en brystforandring. Studien ble publisert på nett i 2013 og i tidsskriftet Cancer i 2014.

Deltakerne oppdaget et tegn som senere ble utredet. Diagnosen ble stilt gjennom medisinske undersøkelser. Tallet gjelder denne studiegruppen og kan verken brukes som et norsk befolkningstall eller som mål på hvor effektiv en bestemt selvundersøkelsesrutine er.

Screening er undersøkelser av personer som vanligvis er uten symptomer. Det norske Mammografiprogrammet inviterer kvinner i alderen 50–69 år til mammografi hvert annet år. Den første invitasjonen kan komme noe før eller etter fylte 50 år, avhengig av bosted og screeningrunde.

Utredning starter når en forandring eller et symptom trenger en forklaring. Det kan være aktuelt i alle aldre. Å være yngre enn screeningalderen betyr derfor ingen aldersgrense for å få et brystsymptom vurdert.

Enkelte med økt risiko, blant annet ved arvelig disposisjon, kan få et eget oppfølgingsopplegg. Familiehistorie, tidligere sykdom og eventuelle genfunn vurderes samlet av helsepersonell.

Legen spør om forandringen og undersøker brystene. Ved behov henvises du til brystdiagnostisk senter. Trippeldiagnostikk betyr klinisk undersøkelse, bildediagnostikk og eventuell nåleprøve. Behovet for prøver avhenger av funnene.

Ultralyd er ofte første bildeundersøkelse hos yngre kvinner. Hos dem er brystvevet gjerne tettere, noe som kan gjøre mammografibilder vanskeligere å tolke. Radiologen velger undersøkelsene ut fra alder, symptomer og funn. Ved mistanke om kreft kan mammografi være aktuelt uansett alder.

Et normalt bilde alene avklarer ikke alltid en tydelig kul. Usikre kliniske funn kan kreve vevsprøve selv om mammografi og ultralyd er normale. Be om en plan for svar og oppfølging dersom forandringen fortsetter eller endrer seg.

Brystene kan være ulikt store og kjennes knudrete, og ømhet kan variere med syklusen. Når du kjenner ditt vanlige mønster, er det lettere å legge merke til en ny forandring. Helsenorge gir veiledning i å se og kjenne på brystene.

Det er samtidig viktig å kjenne begrensningene: En Cochrane-oversikt over to store randomiserte studier med til sammen 388 535 kvinner fant ingen redusert brystkreftdødelighet ved opplæring i regelmessig selvundersøkelse. Det ble tatt flere vevsprøver med godartede funn i gruppene som fikk opplæring.

Å være oppmerksom på forandringer gir ingen garanti for å oppdage kreft. Egenundersøkelse kan heller ikke erstatte medisinsk vurdering eller mammografiscreening. At en kreftsykdom oppdages sent, betyr ikke at den som er syk har gjort noe galt.

Skjoldbruskkjertelen ligger foran på halsen og har en sommerfugllignende form.

Den produserer stoffskiftehormonene tyroksin, T4, og trijodtyronin, T3. Hormonene påvirker hvor raskt mange av kroppens celler bruker energi og utfører sine funksjoner.

Produksjonen styres gjennom et samspill mellom hypothalamus, hypofysen og skjoldbruskkjertelen.

Hypofysen frigjør TSH, et hormon som stimulerer skjoldbruskkjertelen. Når nivåene av stoffskiftehormoner øker, reduseres vanligvis stimuleringen gjennom en negativ tilbakekoblingsmekanisme.

Lavt stoffskifte, hypotyreose, innebærer at kroppen har for lite tilgjengelig stoffskiftehormon.

Dette kan gjøre at mange biologiske prosesser går langsommere. Vanlige symptomer kan være tretthet, kuldefølelse, forstoppelse, tørr hud og nedsatt konsentrasjon.

En vanlig årsak er autoimmun tyreoiditt, ofte kalt Hashimotos sykdom. Da angriper immunsystemet skjoldbruskkjertelvevet.

Diagnosen vurderes blant annet med blodprøver av TSH og fritt T4. Behandling består ofte av levotyroksin, som erstatter hormonet kroppen mangler.

Hypertyreose betyr at skjoldbruskkjertelen lager for mye stoffskiftehormon. Tyreotoksikose er et bredere begrep for for høye nivåer av stoffskiftehormoner i kroppen, og kan også ha andre årsaker enn økt produksjon.

Dette kan øke kroppens energiomsetning og gi symptomer som hjertebank, varmefølelse, skjelving, svetting, uro og vektnedgang.

En mulig årsak er Graves sykdom, der antistoffer stimulerer skjoldbruskkjertelen til økt hormonproduksjon.

Behandlingen avhenger av årsaken og kan omfatte legemidler, radioaktivt jod eller kirurgi.

Tretthet, endret vekt, søvnvansker og humørendringer kan ha mange årsaker.

Slike symptomer kan forekomme ved stoffskiftesykdom, men også ved blant annet jernmangel, psykiske plager, søvnproblemer og hormonelle endringer.

Symptomene bør derfor vurderes sammen med sykehistorie, kliniske funn og relevante blodprøver.